Lønningsdag
En mann stiller seg bak meg. Det betyr at jeg er nest sist i køen. Antageligvis varer det i tre timer i dag også, men det gjør ingenting. Som oftest lar jeg sola tine opp den frosne kroppen min, og måkene som maser har jeg lært å ignorere. Jeg tillater meg selv å observere de andre i køen, men de fleste oppdager det og blir ukomfortable. Det er ikke min hensikt. Jeg liker bare å beundre resten av befolkningen. For tenk, ingen er like! Det er synd jeg aldri ser naboene mine i køen. Selv om alle er her. Det er tross alt lønningsdag i dag.
Jeg tar et steg fram. Noen har hentet lønnen sin. Slik er det. Vi jobber, stiller oss i kø, tar imot tredagerslønnen, drar hjem til hagene våre og jobber neste dag igjen. Ingen uker er forskjellige. Jeg elsker det. Ville ikke ha byttet det mot noe annet. De andre fylkene gjør det visst annerledes. En gang fikk jeg høre at de henter lønnen sin fra trær. Noen må til og med grave etter den. Jeg vet ikke om lønnen deres er som våres, tre frø hver, så kanskje de får noe annet? Men hva skulle det ha vært?
Mannen bak dulter borti meg og sier jeg må gå. Køen har rykket fire steg framover. Når jeg er på plass, konkluderer jeg at de i de andre fylkene får sikkert frø de også, men har bare andre måter å få dem på. Jeg har bodd her hele livet mitt. Vårt lille fylke ved havet. Noen ganger lukter vi til og med saltsprøyten uten å være i nærheten av vannet! Jeg sniffer litt i luften, ja, man kan lukte det i dag også. Jeg må smile og ser om de andre lukter det også. Til min skuffelse ser alle ned på bakken. Et kjedelig valg av betraktning, men jeg ser ned jeg også. Asfalt, litt tyggis og noen visne blad fra trærne i nærheten.
Endelig er jeg fremme. Bak bordet sitter det en mann og en kvinne. De ser strengt på meg. Jeg smiler tilbake. De gjør tegn med hånden, og jeg åpner håndflaten min. Tre, små frø.
”Det er bare frø av denne sorten igjen,” sier kvinnen tonløst.
”Ja, selvfølgelig, det går fint,” svarer jeg og takker dem for dagens lønn.
Jeg liker faktisk frø fra den sorten. Køen tar et steg framover idet jeg er ute av den. Jeg løper bort til nærmeste buss og sitter på fem stopp før jeg går av. Jeg takker sjåføren for turen, hopper av og løper hjem. Umiddelbart slenger jeg ifra meg jakken min på fluktstolen i hagen, setter meg ned og graver et hull i jorden. Jeg legger et av frøene nedi, tetter igjen med jord og vanner litt. Deretter setter jeg meg ned i stolen, tar fram solbrillene fra bukselommen og nyter varmen fra ettermiddagssola.
Hvor deilig det er å komme hjem igjen! Naboene rundt meg er også i hagene sine og planter dagens lønn. Barna løper rundt og skriker. De gamle konene hviler over gjerdene og skravler. Mennene leser i avisen mens de vanner blomstene. Selv om det er mye bråk rundt meg, har jeg i hvert fall hagen min for meg selv. Her får jeg ro, ja, nesten hver dag. Jeg lukker øynene, må bare hvile dem litt før jeg kan høste inn lønnen…
Et hyl får meg nesten til å falle ut av stolen. Jeg sovnet visst. De fleste naboene har gått inn, men jeg oppdager fort hvem som hylte. En tenåringsjente. Jeg ler litt og reiser meg opp. Hun har akkurat fått sin første lønn. Jeg lener meg over gjerdet og ser henne hente en tallerken med lasagne og salat og en bolle med sjokolade is.
”Gratulerer!”
Hun ser opp mot meg, det er det største smilet jeg har sett.
”Takk!”
”Din første lønning?” spør jeg og tar solbrillene på hodet. Sola har uansett gått ned.
”Ja, jeg hentet i dag. Se hva jeg fikk! Jeg visste ikke at jeg kom til å tjene så mye på den jobben,” svarer hun og legger maten i en kurv. Hun reiser seg opp, børster vekk møkk fra buksene og ser på meg igjen.
”Det er en av mine favorittoverraskelser. Hva jobber du som?”
”Jeg er sekretær i rådhuset, bare en deltidsjobb altså. Hvor jobber du?”
”Skal si du har fått av litt en av deltidsjobb! Ikke alle begynner så langt oppe,” sier jeg og smiler tilbake. Jeg er virkelig glad på hennes vegne. Kanskje hun blir den nye ordføreren om noen år?
”Hvor jobber du?” spør hun på ny. Hun legger kurven ned og kommer nærmere.
”På havna.”
”Å ja, på fiskerbåtene?”
Jeg både nikker og rister på hodet. ”Nesten, jeg vasker dem.” Jeg lener meg lengre over gjerdet og ser lurt på henne. ”Men vil du se hva jeg fikk i dag?” Jenta nikker begeistret. Jeg hjelper henne over det grønne gjerdet og sammen går vi til min lønn. Idet vi setter oss ned på huk, gnir jeg hendene sammen. Dette blir moro! Jeg tar opp maten og viser den stolt fram for henne. Hun sukker. Skuldrene hennes henger slapt ned.
”To brødskiver med brunost? Og en kartong melk?”
”Ja, er det ikke flott?”
”Men… det er så lite.”
”Nei da, det er akkurat det jeg trenger! Dessuten smaker det skikkelig godt. Har du smakt det før?” Jenta rister på hodet. Jeg ser forskrekket på henne.
”Har du ikke? Da må du prøve.”
Jeg gir henne en av brødskivene. Hun takker beskjedent nei, men jeg klarer å overbevise henne til å spise den. Først lukker hun øynene og tygger bare. Deretter sperrer hun øynene opp og begynner å lage masse lyder jeg ikke klarer å tolke. Endelig forstår jeg at lydene betyr at hun liker det. Hun sluker brødskiven.
”Ikke sant det er godt?” Hun nikker.
”Det hadde jeg seriøst ikke trodd. Takk!” sier hun og reiser seg opp. ”Vi ses i morgen da, kanskje vi kan stå i køen sammen neste gang?”
”Ja, kanskje det.” Hun vinker ha det og hopper over gjerdet og løper inn til huset sitt. Jeg tar opp den siste brødskiven, setter meg i fluktstolen og spiser. Det er blitt kjølig, og jeg tar på meg jakken igjen. Jeg drikker også opp hele kartongen. I dag var en dag jeg ikke ble mett, men det gjør ingenting. Å la jenta erfare en slik smaksopplevelse var virkelig verdt det. Skulle bare mangle egentlig. Hun hadde jo aldri spist det før! Den gleden hun fikk var nesten som min andre lønn i dag. Dessuten har jeg nok mat for de neste dagene med mine to gjenværende frø.
Det var også fint av henne å spørre om vi kunne stå i kø sammen. Naturligvis har hun akkurat begynt å jobbe, for hun vet ikke at de som jobber på havna kommer sist i køen. I dag var jeg nest sist. Hun står mest sannsynligvis nesten helst fremst. De slutter mye tidligere på jobb enn oss andre, men får likevel bedre lønn. Men det går fint. Jeg ville ikke ha byttet hverdagen min mot noe annet. Jeg vil ikke ha lasagne, salat og sjokolade is. Jeg vil ha brødskive med brunost. Kanskje brunost og syltetøy? Ja, det ville ha vært fint. Kanskje jeg kan prøve å være nest, nest sist?
Jeg klapper igjen stolen og plasserer den utenfor utgangsdøren. Jeg henger opp jakken min i gangen, legger skoene under og starter kveldsprosessen. Pusse tennene, slukke alle lys og skifte til pysjamas. Med hodet på puten bestemmer jeg meg for å forsøke det i morgen. Komme litt lengre i køen, men ikke for langt fremme heller. Tross alt, jeg liker frøene som ingen andre vil ha.